onsdag 7. desember 2011

MULTIBREV FRA BERIT SESONG 2011



Dette var året for den arabiske våren (jeg tenker på mine venner og bekjente i Syria med angst og beven), for Fukushimakraftverkets nedsmelting og det var også året for avhending av ”Amandus Kremmervik”, min trofaste følgesvenn og tusenkronerssluker gjennom mer enn 25 år.
(Det minner meg forøvrig om den plakaten jeg etter lang tids pussesjau fant ved båten: A boat is a hole in the water, surrounded by wood, into which you pour your money).

På lesefronten har det i løpet av året blitt mest faglitteratur-lignende stoff. En gresk kollega lånte meg Daniel Golemans: Samtal med Dalai Lama. Ett möte mellan buddhism och västerländsk vetenskap. (For interresserte er den svenske utgaven vanskelig å skaffe. På engelsk heter boken Destructive Emotions.) Så ble jeg mektig imponert av Espen Søbyes bok om Johan Scharffenberg; En mann fra forgangne århundre. For en spennende fyr! Jeg er litt fornærmet for dette med forgangne århundre – tilmed i flertall, han var så absolutt en mann av sin tid og døde først i 1965. Michael Barnetts historiske gjennomgang av humanitær virksomhet og tenkning ( Empire of Humanity. A History of Humanitarianism) gjennom Biafra, Rwanda og Kosovo har vært fascinerende lesning. Bare en liten smakebit: “Paternalism and humanitarianism and are not twins, but the family resemblance is often uncanny.”

I skrivende stund leser jeg Ronald D. Asmus’ A little war that shook the world. Georgia,Russia and the future of the West. Han dokumenterer det vi alle har visst: at Russland aldri ville tillate at Georgia sluttet seg til NATO og derfor provoserte fram krigen i 2008. Det er ikke spesielt overraskende, etter hvert er det jo blitt klart at Putins Russland ligner mer på Sovjet enn Jeltsins gjorde. Men i Eurasia Daily Monitor for 30.november blir eksemplet Georgia brukt for å true Turkmenistan til å stanse den planlagte gassledningen til Europa.

Medvedev himself has set the stage for using the example of Georgia to intimidate other recalcitrant countries. The outgoing Russian president has just acknowledged the political calculation behind the decision to invade Georgia: namely, to block Georgia’s and Ukraine’s path toward NATO (Interfax, November 22). With this, Moscow stakes out a claim to use force in pursuit of specific political objectives against neighboring countries. Practically on the same day when Medvedev spoke, the Kremlin orchestrated these threats against Turkmenistan (and against EU interests) directly extrapolating from the Georgia example.

Festlige naboer !

Rent skjønnlitterært har året gått med til venting på det som insiderne kaller ”Mk6”, dvs Knausgårds Min kamp ,6.bind,- bare for å oppdage at biblioteket i Havøysund er stengt pga muggsopp el.l. Men noe har jeg fått lest i ventetiden: Torgny Lindgren Minnen (som den het på svensk, hva den heter på norsk vet jeg ikke.) Han skriver som alltid bra:
-Jag ville tala til försvar för allt som var mig heligt:allegoriens princip, mitt eget bräckliga jag, den skrivna texten, dystopierna, mitt egendomligt ihopkrupna och skräckslagna sätt att leva, min mormor i vars ställe jag skrev, de omsorgsfullt valda orden och skiljetecknen, framför allt skiljetecknen som skiljde mig från människorna som jag ville skildra.

Så er det jo gledelig mange gode norske nå for tida, slik som Beate Grimsrud: En dåre fri eller Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 eller Gaute Heinvoll: Før jeg brenner ned. Av øvrige skandinaver må nevnes Monika Fagerholm: Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd og Peter Høeg: Elefantpasserens barn.

Så er jeg ikke blitt mindre begeistra for Siri Hustvedt etter Sommeren uten menn. Og av Harouki Murakami må man lese alt ! Et sted å starte er Elskede sputnik eller Kafka på stranden. Om årets bok 1Q84 skriver bokmelderen i Economist at Murakami er blitt mer konvensjonell. Det synes jeg er å ta i ganske kraftig. En annen japaner verdt å huske er Kazuo Ishiguro: Never let me go. Og til slutt anbefaler jeg J.M. Coetzees Vanære.

KLIPP FRA DE HISTORISKE ANNALER (til beste for ungdommen)




Året jeg lærte å svømme var også det året jeg skrek meg til Tarzanbukse som min tre år eldre bror. Etter hvert har det gått tilbake med tarzaniseringa for oss begge..


Sluttligen hilser jeg i nord og syd med følgende ord fra Carsten Jensens Ut:
Men da fergen seiler bort fra Karlsøy i det tidlige kveldsmørket, kan jeg ikke la være å tenke at i fremtiden vil noen peke mot Nord-Norge og si: Her kulminerte den vestlige sivilisasjon.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar