Kirgisistan er et fattig fjelland, klemt inn mellom Usbekistan, Tadsjikistan, Kasakstan og Kina. Som dere sikkert husker fra nyhetene, ble presidenten kastet etter en folkelig protest i april og landet har siden vært styrt av en interimsregjering ledet av Rosa Otumbajeva, Sentralasias første kvinnelige statsleder. En ny konstitusjon har innført parlamentarisme,- likeledes en nyvinning i regionen. Som forventet ønsker ikke nødvendigvis de autoritære regimene i regionen- inkludert Russland, at dette eksperimentet skal lykkes.
Kirgisistan har en multietnisk befolkning (igjen en arv fra Stalin), særlig i de sørlige provinsene er det en stor usbekisk befolkning. Disse er gjerne dårligere utdannet, mer konservativt religiøse, med store familier og underdanige kvinner. Islamistiske bevegelser som IMU (Islamic Movement of Uzbekistan) og Hizb-ut-Tahrir har betydelig støtte her.
Det er nå rimelig enighet om at de voldsomme opptøyene som startet i sør 10.juni og som medførte over 300 døde, vel 2000 sårede og mer enn 2000 ødelagte bygninger,- ble igangsatt av utenforstående provokatører,- som enten av politiske eller av narkotrafikkale årsaker spilte på det som fantes av etniske motsetninger. Mange faktorer ser ut til å ha spilt en rolle i det som ledet til direkte konfrontasjon mellom etniske kirgisere og usbekere i Osh og Jalalabad og konsekvensen i etterkant er klare etniske skiller i befolkningen og stor frykt for ”de andre” på begge sider. Frykten har bl.a. hatt slike konsekvenser at antallet hjemmefødsler har økt og at foreldrene ikke vil sende barna på skole fordi de ikke anser det for trygt.
Helt sikker er det at kriminelle elementer utnyttet den situasjonen som oppstod til plyndring og terror. Det fins dem som mener at ordføreren i Osh, Melisbek M (forkortet Melis) som var en av den fordrevne presidentens menn, har hatt en finger med i spillet. Rosa Otunbayeva har åpenbart forsøkt å bli kvitt ham, men han har for sterk støtte i området og Interimregjeringens legitimitet er tilsvarende svak.
De sørlige provinsene ligger i Ferganadalen, dette fruktbare området som er delt mellom Tadsjikistan, Usbekistan og Kirgisistan. Grensene er porøse, de ble først internasjonale da Sovjetunionen falt, og folk har tidligere flyttet fritt og uavhengig av grensene slik at det er etnisk kirgisiske landsbyer eller enklaver inne i Usbekistan og mange etniske usbekere som er kirgisiske statsborgere. Med den raske folketilveksten i hele Sentralasia er kampen om land og vann økende i intensitet. Byen Osh hadde også på 1990-tallet etniske opptøyer, og det er neppe tilfeldig at det er her en ser slike utslag.
På grunn av den sterke sympatien for radikal islam, frykter mange at dersom Al-Qaida skulle bli fordrevet fra Afghanistan og Pakistan, så ville Ferganadalen være et område hvor de lett vil få fotfeste og sympati i deler av befolkningen.
Det er vanskelig å se hvordan Kirgisistan skal komme velberget ut av denne situasjonen på kort sikt. I tillegg til skjerpelsen av de etniske motsetningene, er motsetningen mellom regionene stor og sentralregjeringens kontroll svak. Det er åpenbart krefter som av ulike grunner, vil slite landet fra hverandre.
På grunn av et utbrudd av vill poliovirus i Tadsjikistan, har vi midt oppe i den aktuelle nødsituasjonen vært nødt til å iverksette poliovaksinasjon i stor stil. Det har forsåvidt vært nyttig, for det har vist at både usbekere og kirgisere, til tross for den frykten hendelsene 10.juni medførte, er villige til å komme fram og ta imot helsetilbud.For meg har det også vært en nyttig påminnelse om hvor innovative folk kan være når motivasjonen er tilstede, f.eks fortalte de ett sted hvor det var vansker med å holde vaksinen nedkjølt, at de gravde den ned i jorda!
Eksotisk ,-og mindre eksotisk
Av medisinske eksotika har vi en anthraxepidemi med 14 tilfeller, det er ogsaa noe som heter sibirske sår. Begge tilstander forstår jeg er sesongmessige og har sammenheng med dyrehold.
Mindre eksotisk og mer problematisk er det at svaert mange av de nedbrente husene er bygget med materialer av asbest,- her er ingen forskriftyer mot det. Ifølge WHOs nødhjelpsprosedyrer bør disse overrisles med vann for å hindre fibrene i å fly omkring, men i 40 grader + er det vanskelig å få til. Ikke er det storre forståelse for denslags heller...
mandag 30. august 2010
søndag 29. august 2010
Daniel Natås har gjort meg oppmerksom på at Astrid Meland har skrevet om dette i Dagbladet nylig:
http://www.dagbladet.no/2010/08/17/magasinet/ol/russland/folkemord/historie/12473543/
Kjempeflott ! Stor takk til Daniel,- og til Astrid Meland. Det er slike journalister verden trenger hvis den skal unngå at alle mennesker må ha sin egen blogg !
http://www.dagbladet.no/2010/08/17/magasinet/ol/russland/folkemord/historie/12473543/
Kjempeflott ! Stor takk til Daniel,- og til Astrid Meland. Det er slike journalister verden trenger hvis den skal unngå at alle mennesker må ha sin egen blogg !
tirsdag 24. august 2010
OL i Sochi er det helt ok ?
Vinterolympiaden i 2014 er lagt til ferie- og badebyen Sochi ved Svartehavet.
Året 2014 sammenfaller med 150 årsmarkeringen av tsjerkessernes nederlag i 1864. Med det ottomanske imperiets fall beseiret Russland Kaukasus og et stort antall av det tsjerkessiske fjellfolket døde i denne kolonialiseringskrigen. I det som var det første moderne folkemord på europeisk jord – 50 år før folkemordet på armenerne- døde anslagsvis så mange som 300 000 av sult, vold og sykdom da Russland drev dem ut fra fjellområdene i Nord-Kaukasus og på sjøen. Mange døde under transporten over Svartehavet i overfylte småbåter, eller under elendige forhold i flyktningeleire i Tyrkia. Et anslag vil ha det til at så mange som halvparten av den tsjerkessiske befolkningen på 2 millioner døde.
Sochi varden siste hovedstad i det uavhengige Tsjerkessia (1861-1864) og skueplassen for krigens siste kamper og fra havna her ble 90 % av befolkningen deportert eller flyktet sjøveien over til Tyrkia. Sochi er derfor blitt et symbol for det tsjerkessiske hjemland. Navnet Sochi er forbundet med den tsjerkessiske etniske gruppen shache som bodde der fram til 1864.
I dag bor ca 700 000 tsjerkessere i Russland, splittet opp i en rekke grupper med ulike etniske betegnelser, slik som kabardinere, adygeere, tsjerkessere og shapsuger. Som en konsekvens av Stalins etno-territorielle splittelse, bebor de nå hovedsaklig Nord- Kaukasusrepublikkene Kabardino-Balkaria, Adygea og Karatsjajevo-Tsjerkessia. Et mindre antall finner en i Krasnodar og Stavropol- regionen og i Nord-Ossetia.
Det hører med til historien at tsjerkesserne, på samme måte som de øvrige kaukasiske fjellfolkene, tsjetsjenerne og ingusheterne, ble tvangsforflyttet til Sentralasia under Stalin. Også den operasjonen medførte store tap av menneskeliv og fryktelige lidelser for de overlevende. I dag bor 90 % av tsjerkesserne utafor Russland, hovedsakelig i det tidligere ottomanske rike, i Tyrkia, Syria og Jordan som en direkte følge av hendelsene i 1864.
Om valget av tidspunkt for OL i Sochi bare er en tilfeldig skjebnens ironi og ikke valgt med hensikt, er det i alle fall utilgivelig ufølsomt. Og det er bare historisk uvitenhet som kan forklare at verden – og alle vintersportselskende nordmenn, synes det er helt ok å bistå russerne i jubileumsfeiringa.
Forut for IOC’s avgjørelse om å legge de olympiske vinterlekene til Sochi i 2014, protesterte en rekke tsjerkessiske diasporaorganisasjoner. ”Den olympiske ild kan ikke skinne over en enorm kirkegård. Den olympiske ånd kan ikke samsvare med folkemordets ånd. Og vi er sikre på at ingen olympisk utøver vil føle seg vel med å se lekene omdannet til et helvete for et lokalt folkeslag.” Men IOC ignorerte protestene.
Naturlig nok går splittelsen i synet på OL i Sochi hovedsaklig mellom tsjerkessere som fortsatt bor i Nord-Kaukasus og de som befinner seg i eksil. De mest innbitte motstanderne finner man på nettstedet www.nosochi2014.com
Mange tsjerkessere ser likevel OL som en mulighet til å presse Russland til å anerkjenne folkemordet, gi tsjerkessere i eksil mulighet for retur og forene alle tidligere tsjerkessiske områder innafor ett føderalt distrikt og ikke minst; stanse historieforfalskningen. Andre igjen er motstandere av lekene fordi de vil finne sted på et etnisk renset område og vil forstyrre tsjerkessernes gravsteder.
Som om ikke dette skulle være nok, er det en rekke tilleggsmomenter som kanskje burde bekymre IOC, slik som den eskalerende volden som brer seg i stadig flere av de Nord-kaukasiske republikkene- med tilnærmet daglige angrep i Ingushetia, Dagestan og Tsjetsjenia - og etterhvert i økende grad også fra de tsjerkessisk områdene. Og vi kan jo bare minne om at Sochi kun ligger 30 km fra Abkhasia, som Russland ”frigjorde” fra Georgia i forfjor.
I mars i år ble det avholdt en større internasjonal konferanse om Tsjerkessias historie med spesiell vekt på spørsmålet om folkerettens definisjon av folkemord var oppfylt. At konferansen ble avholdt i Georgia har naturligvis heller ikke bidratt til å dempe nervøsiteten blant OL-planleggerne i Kreml som overhodet ikke vil etterkomme noen av tsjerkessernes krav.
Ifølge Natpress (gjengitt i Eurasia Daily Monitor for 18.mai i år) har det forekommet ni voldelige angrep inkludert mord, på tsjerkessiske ledere siden november i fjor. Tsjerkessiske aktivister frykter nå for at Moskva med hensikt forsøker å hisse til inter-etniske spenninger som ledd i en plan for å gripe inn militært og få renset ut det tsjerkessiske elementet fra Karatsjajevo-Tsjerkessia og slik få en tsjerkesser-fri sone omkring Sochi.
Ikke minst den svake vestlige mediedekning fra dette området, gjør slike manøvre mulig.
Tsjerkesserne ønsker at OL i Sochi i det minste, brukes til å fokusere på deres historie. De ønsker en unnskyldning fra offisielt russisk hold for de kollektive lidelser de har vært påført via folkemord og tvangsflytting, og de ønsker seg en redeligere historieframstilling. Det burde være et rimelig krav til de som skal rapportere fra OL i Sochi at de setter søkelys på denne bakgrunnen for lekene.
Som obligatorisk lesning for sportsjournalistene anbefales journalisten Oliver Bulloughs nylig utgitte Let our fame be great. Journeys among the defiant people of the Caucasus (Allen Lane. Penguin Books 2010).
Året 2014 sammenfaller med 150 årsmarkeringen av tsjerkessernes nederlag i 1864. Med det ottomanske imperiets fall beseiret Russland Kaukasus og et stort antall av det tsjerkessiske fjellfolket døde i denne kolonialiseringskrigen. I det som var det første moderne folkemord på europeisk jord – 50 år før folkemordet på armenerne- døde anslagsvis så mange som 300 000 av sult, vold og sykdom da Russland drev dem ut fra fjellområdene i Nord-Kaukasus og på sjøen. Mange døde under transporten over Svartehavet i overfylte småbåter, eller under elendige forhold i flyktningeleire i Tyrkia. Et anslag vil ha det til at så mange som halvparten av den tsjerkessiske befolkningen på 2 millioner døde.
Sochi varden siste hovedstad i det uavhengige Tsjerkessia (1861-1864) og skueplassen for krigens siste kamper og fra havna her ble 90 % av befolkningen deportert eller flyktet sjøveien over til Tyrkia. Sochi er derfor blitt et symbol for det tsjerkessiske hjemland. Navnet Sochi er forbundet med den tsjerkessiske etniske gruppen shache som bodde der fram til 1864.
I dag bor ca 700 000 tsjerkessere i Russland, splittet opp i en rekke grupper med ulike etniske betegnelser, slik som kabardinere, adygeere, tsjerkessere og shapsuger. Som en konsekvens av Stalins etno-territorielle splittelse, bebor de nå hovedsaklig Nord- Kaukasusrepublikkene Kabardino-Balkaria, Adygea og Karatsjajevo-Tsjerkessia. Et mindre antall finner en i Krasnodar og Stavropol- regionen og i Nord-Ossetia.
Det hører med til historien at tsjerkesserne, på samme måte som de øvrige kaukasiske fjellfolkene, tsjetsjenerne og ingusheterne, ble tvangsforflyttet til Sentralasia under Stalin. Også den operasjonen medførte store tap av menneskeliv og fryktelige lidelser for de overlevende. I dag bor 90 % av tsjerkesserne utafor Russland, hovedsakelig i det tidligere ottomanske rike, i Tyrkia, Syria og Jordan som en direkte følge av hendelsene i 1864.
Om valget av tidspunkt for OL i Sochi bare er en tilfeldig skjebnens ironi og ikke valgt med hensikt, er det i alle fall utilgivelig ufølsomt. Og det er bare historisk uvitenhet som kan forklare at verden – og alle vintersportselskende nordmenn, synes det er helt ok å bistå russerne i jubileumsfeiringa.
Forut for IOC’s avgjørelse om å legge de olympiske vinterlekene til Sochi i 2014, protesterte en rekke tsjerkessiske diasporaorganisasjoner. ”Den olympiske ild kan ikke skinne over en enorm kirkegård. Den olympiske ånd kan ikke samsvare med folkemordets ånd. Og vi er sikre på at ingen olympisk utøver vil føle seg vel med å se lekene omdannet til et helvete for et lokalt folkeslag.” Men IOC ignorerte protestene.
Naturlig nok går splittelsen i synet på OL i Sochi hovedsaklig mellom tsjerkessere som fortsatt bor i Nord-Kaukasus og de som befinner seg i eksil. De mest innbitte motstanderne finner man på nettstedet www.nosochi2014.com
Mange tsjerkessere ser likevel OL som en mulighet til å presse Russland til å anerkjenne folkemordet, gi tsjerkessere i eksil mulighet for retur og forene alle tidligere tsjerkessiske områder innafor ett føderalt distrikt og ikke minst; stanse historieforfalskningen. Andre igjen er motstandere av lekene fordi de vil finne sted på et etnisk renset område og vil forstyrre tsjerkessernes gravsteder.
Som om ikke dette skulle være nok, er det en rekke tilleggsmomenter som kanskje burde bekymre IOC, slik som den eskalerende volden som brer seg i stadig flere av de Nord-kaukasiske republikkene- med tilnærmet daglige angrep i Ingushetia, Dagestan og Tsjetsjenia - og etterhvert i økende grad også fra de tsjerkessisk områdene. Og vi kan jo bare minne om at Sochi kun ligger 30 km fra Abkhasia, som Russland ”frigjorde” fra Georgia i forfjor.
I mars i år ble det avholdt en større internasjonal konferanse om Tsjerkessias historie med spesiell vekt på spørsmålet om folkerettens definisjon av folkemord var oppfylt. At konferansen ble avholdt i Georgia har naturligvis heller ikke bidratt til å dempe nervøsiteten blant OL-planleggerne i Kreml som overhodet ikke vil etterkomme noen av tsjerkessernes krav.
Ifølge Natpress (gjengitt i Eurasia Daily Monitor for 18.mai i år) har det forekommet ni voldelige angrep inkludert mord, på tsjerkessiske ledere siden november i fjor. Tsjerkessiske aktivister frykter nå for at Moskva med hensikt forsøker å hisse til inter-etniske spenninger som ledd i en plan for å gripe inn militært og få renset ut det tsjerkessiske elementet fra Karatsjajevo-Tsjerkessia og slik få en tsjerkesser-fri sone omkring Sochi.
Ikke minst den svake vestlige mediedekning fra dette området, gjør slike manøvre mulig.
Tsjerkesserne ønsker at OL i Sochi i det minste, brukes til å fokusere på deres historie. De ønsker en unnskyldning fra offisielt russisk hold for de kollektive lidelser de har vært påført via folkemord og tvangsflytting, og de ønsker seg en redeligere historieframstilling. Det burde være et rimelig krav til de som skal rapportere fra OL i Sochi at de setter søkelys på denne bakgrunnen for lekene.
Som obligatorisk lesning for sportsjournalistene anbefales journalisten Oliver Bulloughs nylig utgitte Let our fame be great. Journeys among the defiant people of the Caucasus (Allen Lane. Penguin Books 2010).
Abonner på:
Innlegg (Atom)