MULTIBREV FRA BERIT SESONG 2011

Dette var året for den arabiske våren (jeg tenker på mine venner og bekjente i Syria med angst og beven), for Fukushimakraftverkets nedsmelting og det var også året for avhending av ”Amandus Kremmervik”, min trofaste følgesvenn og tusenkronerssluker gjennom mer enn 25 år.
(Det minner meg forøvrig om den plakaten jeg etter lang tids pussesjau fant ved båten: A boat is a hole in the water, surrounded by wood, into which you pour your money).

På lesefronten har det i løpet av året blitt mest faglitteratur-lignende stoff. En gresk kollega lånte meg Daniel Golemans: Samtal med Dalai Lama. Ett möte mellan buddhism och västerländsk vetenskap. (For interresserte er den svenske utgaven vanskelig å skaffe. På engelsk heter boken Destructive Emotions.) Så ble jeg mektig imponert av Espen Søbyes bok om Johan Scharffenberg; En mann fra forgangne århundre. For en spennende fyr! Jeg er litt fornærmet for dette med forgangne århundre – tilmed i flertall, han var så absolutt en mann av sin tid og døde først i 1965. Michael Barnetts historiske gjennomgang av humanitær virksomhet og tenkning ( Empire of Humanity. A History of Humanitarianism) gjennom Biafra, Rwanda og Kosovo har vært fascinerende lesning. Bare en liten smakebit: “Paternalism and humanitarianism and are not twins, but the family resemblance is often uncanny.”

I skrivende stund leser jeg Ronald D. Asmus’ A little war that shook the world. Georgia,Russia and the future of the West. Han dokumenterer det vi alle har visst: at Russland aldri ville tillate at Georgia sluttet seg til NATO og derfor provoserte fram krigen i 2008. Det er ikke spesielt overraskende, etter hvert er det jo blitt klart at Putins Russland ligner mer på Sovjet enn Jeltsins gjorde. Men i Eurasia Daily Monitor for 30.november blir eksemplet Georgia brukt for å true Turkmenistan til å stanse den planlagte gassledningen til Europa.

Medvedev himself has set the stage for using the example of Georgia to intimidate other recalcitrant countries. The outgoing Russian president has just acknowledged the political calculation behind the decision to invade Georgia: namely, to block Georgia’s and Ukraine’s path toward NATO (Interfax, November 22). With this, Moscow stakes out a claim to use force in pursuit of specific political objectives against neighboring countries. Practically on the same day when Medvedev spoke, the Kremlin orchestrated these threats against Turkmenistan (and against EU interests) directly extrapolating from the Georgia example.

Festlige naboer !

Rent skjønnlitterært har året gått med til venting på det som insiderne kaller ”Mk6”, dvs Knausgårds Min kamp ,6.bind,- bare for å oppdage at biblioteket i Havøysund er stengt pga muggsopp el.l. Men noe har jeg fått lest i ventetiden: Torgny Lindgren Minnen (som den het på svensk, hva den heter på norsk vet jeg ikke.) Han skriver som alltid bra:
-Jag ville tala til försvar för allt som var mig heligt:allegoriens princip, mitt eget bräckliga jag, den skrivna texten, dystopierna, mitt egendomligt ihopkrupna och skräckslagna sätt att leva, min mormor i vars ställe jag skrev, de omsorgsfullt valda orden och skiljetecknen, framför allt skiljetecknen som skiljde mig från människorna som jag ville skildra.

Så er det jo gledelig mange gode norske nå for tida, slik som Beate Grimsrud: En dåre fri eller Carl Frode Tiller: Innsirkling 2 eller Gaute Heinvoll: Før jeg brenner ned. Av øvrige skandinaver må nevnes Monika Fagerholm: Glitterscenen. Og jenta hun trør dansen med røde gullbånd og Peter Høeg: Elefantpasserens barn.

Så er jeg ikke blitt mindre begeistra for Siri Hustvedt etter Sommeren uten menn. Og av Harouki Murakami må man lese alt ! Et sted å starte er Elskede sputnik eller Kafka på stranden. Om årets bok 1Q84 skriver bokmelderen i Economist at Murakami er blitt mer konvensjonell. Det synes jeg er å ta i ganske kraftig. En annen japaner verdt å huske er Kazuo Ishiguro: Never let me go. Og til slutt anbefaler jeg J.M. Coetzees Vanære.

KLIPP FRA DE HISTORISKE ANNALER (til beste for ungdommen)

Året jeg lærte å svømme var også det året jeg skrek meg til Tarzanbukse som min tre år eldre bror. Etter hvert har det gått tilbake med tarzaniseringa for oss begge..


Sluttligen hilser jeg i nord og syd med følgende ord fra Carsten Jensens Ut:
Men da fergen seiler bort fra Karlsøy i det tidlige kveldsmørket, kan jeg ikke la være å tenke at i fremtiden vil noen peke mot Nord-Norge og si: Her kulminerte den vestlige sivilisasjon.

DESEMBER 2010 I HAVØYSUND



Havøysund i den blå tia,- som noen kaller mørketia. Om Havøysund kan du vite følgende: 1) I år var 8. klassetrinn(inkludert min niese Ylva) best i lesning på nasjonale prøver,- foran en rekke privatskoler i sør. 2) Haddy N’jie har en ”låt” kalt Havøysund (utsyn fra Gaveln) på albumet A Few Good Men.( Tilgjengelig på Spotify: A Few Good Men – Havøysund )



Siden jeg fikk mange positive tilbakemeldinger etter fjorårets massekorsbånds-julebrev ,– og ingen tilsynelatende oppfatta det ironisk – slår jeg til i år også. Og denne gangen har jeg totalt oppgitt noen som helst slags forsøk på ironi i utsendelsen !
Året 2010 har vært prega av meditasjon. Jeg starta i november i fjor, lokka av en annonse som innbød til å meditere som en zen master etter 8 minutter. ”Meditasjon for late” het det på www.centerpointe.com og det var akkurat midt i blinken for meg.
Det er kanskje sterkt å kalle det meditasjon, aktiviteten består i å lytte til en cd med klokkeklang og rennende vann og det tenkte jeg var innafor rekkevidde. Jeg hadde ikke holdt på lenge før jeg oppdaga at min vanlige depressive hang var borte. Jeg våkna glad hver morgen kl 06 og løp til øretelefonene. (Aldri har jeg sett for meg at jeg skulle bli en evangelist for et slikt budskap, men siden det definitivt har vært til hjelp for meg, kan det jo tenkes at også andre kunne ha nytte av det. Når sant skal sies, har jeg ikke hatt én av mine vanlige surke-og grubledager siden i november i fjor!)
Etter dette tenkte jeg at jeg kanskje er spesielt ”auditiv” av meg, så da slo jeg like godt til med nye cd-er for slanking ved hjelp av hypnose (www.HypnosisNetwork.com). Jeg har snart prøvd å slanke meg i 50 år, så det er etter hvert avklart at karakteren ikke er mye å satse på. Sjølhypnosen via cd funker som bare juling, nå har jeg gått ned 7 kg på 3 mndr !


Arbeidsmessig har det vært Universitetet i Tromsø og fordypningslinje i Global helse på mastergrads-studiet i samfunnsmedisin pluss NAVs statistikk over legenes sykmeldingspraksis som har opptatt meg. I juni-august var jeg i Kirgisistan for å styrke UNICEF (på oppdrag for Flyktninghjelpen). Kirgisistan er et spennende land å følge: antakelig den republikken som økonomisk sett tapte mest ved Sovjetunionens fall, et land med store indre spenninger- med stor sannsynlighet for å bli delt opp i mindre biter, men samtidig med sterkere demokratiske trekk enn noen av naboene i Sentralasia.
Lesemessig har det også i år blitt mye Knausgård. Jeg synes han skriver storartet, særlig likte jeg de første bøkene i serien. Men jeg venter i spenning på nr. 6.
Ellers har jeg ikke så mye skjønnlitterært å anbefale i år, til tross for at jeg har lest like mye som i fjor, tror jeg. Men noe har jeg da:
Torgny Lindgren: Norrlandets akvavit (fornøyelig om en frafallen emissær som vender tilbake for å tilbakekalle hva han har ”emissert”. Takk til prestefrue Anne B som anbefalte denne !) Av samme forfatter anbefaler jeg (med skrekk og gru) novellen Humlehonning, - jeg kan nesten ikke bringe meg til å røpe noe av innholdet.
Linda Olsson: Taushetens konsekvenser (anbefalt og lånt av Cecilie. Takk for det.) Så ble jeg veldig glad da Sofi Oksanen fikk Nordisk Råds litteraturpris i år. Både Stalins kyr og Utrenskning er strålende bøker fra Estlands nyere (og litt eldre) historie. Av de store navn har jeg lest Herta Müllers Pustegynge med stor applaus, litt mindre begeistret var jeg for Hjertedyr. (Her kan det passe å takke Kari B for mange gode boktips gjennom årene.)
Men det er faktisk ikke skjønnlitteraturen som har gjort størst inntrykk på meg i løpet av dette året. Det er for det første Espen Stuelands: Gjennom kjøttet. Om disseksjon og kroppens kulturhistorie. Den forener medisin, malerkunst og litteratur på helt utrolig vis. Man må bare bøye seg og takke !
Og for det andre en bok av en britisk journalist som har forsøkt å skrive historien til de kaukasiske fjellfolka, Oliver Bullough; Let our fame be great. Og siden det nå engang synes å være slik at den som en gang har fortapt seg i Kaukasus aldri senere slipper fri, så har jeg skrevet litt om den på min nokså nylig oppretta blogg: OL i Sochi er det helt ok?

Også 2010 har vært prega av de vanlige eksistensielle spørsmåla i forbindelse med død og dødelige sykdommer og en følelse av stadig å rykke framover i køen. Danse med døden skriver Per F i sin visdom. Verdensenergien =Gud danser i mange former, slik jeg forstår buddhistene. Allnaturen, heter det i Upanishadene, er intet annet enn et magisk teater hvor Den store mor er trolldoms-mester og verden befolket av hennes mange roller.
Jeg har også hatt stor glede av mange buddhistiske tekster, ikke minst Pema Chödröns bøker (se f.eks denne herlige tominutteren:
http://www.youtube.com/watch?v=buTrsK_ZkvA
(Tribute Arild B!)

Og siden det snart er jul:
ber jeg dere ikke i vrede å falle,
for alle kreaturer trenger hjelp fra alle.






Hvis man skal forby burka og niqab, må man vel med samme begrunnelse forby finnlandshette. Hvordan skal det da gå med alle oss som har lett-fryste neser ?

Brev fra Osh

Kirgisistan er et fattig fjelland, klemt inn mellom Usbekistan, Tadsjikistan, Kasakstan og Kina. Som dere sikkert husker fra nyhetene, ble presidenten kastet etter en folkelig protest i april og landet har siden vært styrt av en interimsregjering ledet av Rosa Otumbajeva, Sentralasias første kvinnelige statsleder. En ny konstitusjon har innført parlamentarisme,- likeledes en nyvinning i regionen. Som forventet ønsker ikke nødvendigvis de autoritære regimene i regionen- inkludert Russland, at dette eksperimentet skal lykkes.
Kirgisistan har en multietnisk befolkning (igjen en arv fra Stalin), særlig i de sørlige provinsene er det en stor usbekisk befolkning. Disse er gjerne dårligere utdannet, mer konservativt religiøse, med store familier og underdanige kvinner. Islamistiske bevegelser som IMU (Islamic Movement of Uzbekistan) og Hizb-ut-Tahrir har betydelig støtte her.

Det er nå rimelig enighet om at de voldsomme opptøyene som startet i sør 10.juni og som medførte over 300 døde, vel 2000 sårede og mer enn 2000 ødelagte bygninger,- ble igangsatt av utenforstående provokatører,- som enten av politiske eller av narkotrafikkale årsaker spilte på det som fantes av etniske motsetninger. Mange faktorer ser ut til å ha spilt en rolle i det som ledet til direkte konfrontasjon mellom etniske kirgisere og usbekere i Osh og Jalalabad og konsekvensen i etterkant er klare etniske skiller i befolkningen og stor frykt for ”de andre” på begge sider. Frykten har bl.a. hatt slike konsekvenser at antallet hjemmefødsler har økt og at foreldrene ikke vil sende barna på skole fordi de ikke anser det for trygt.

Helt sikker er det at kriminelle elementer utnyttet den situasjonen som oppstod til plyndring og terror. Det fins dem som mener at ordføreren i Osh, Melisbek M (forkortet Melis) som var en av den fordrevne presidentens menn, har hatt en finger med i spillet. Rosa Otunbayeva har åpenbart forsøkt å bli kvitt ham, men han har for sterk støtte i området og Interimregjeringens legitimitet er tilsvarende svak.

De sørlige provinsene ligger i Ferganadalen, dette fruktbare området som er delt mellom Tadsjikistan, Usbekistan og Kirgisistan. Grensene er porøse, de ble først internasjonale da Sovjetunionen falt, og folk har tidligere flyttet fritt og uavhengig av grensene slik at det er etnisk kirgisiske landsbyer eller enklaver inne i Usbekistan og mange etniske usbekere som er kirgisiske statsborgere. Med den raske folketilveksten i hele Sentralasia er kampen om land og vann økende i intensitet. Byen Osh hadde også på 1990-tallet etniske opptøyer, og det er neppe tilfeldig at det er her en ser slike utslag.
På grunn av den sterke sympatien for radikal islam, frykter mange at dersom Al-Qaida skulle bli fordrevet fra Afghanistan og Pakistan, så ville Ferganadalen være et område hvor de lett vil få fotfeste og sympati i deler av befolkningen.
Det er vanskelig å se hvordan Kirgisistan skal komme velberget ut av denne situasjonen på kort sikt. I tillegg til skjerpelsen av de etniske motsetningene, er motsetningen mellom regionene stor og sentralregjeringens kontroll svak. Det er åpenbart krefter som av ulike grunner, vil slite landet fra hverandre.

På grunn av et utbrudd av vill poliovirus i Tadsjikistan, har vi midt oppe i den aktuelle nødsituasjonen vært nødt til å iverksette poliovaksinasjon i stor stil. Det har forsåvidt vært nyttig, for det har vist at både usbekere og kirgisere, til tross for den frykten hendelsene 10.juni medførte, er villige til å komme fram og ta imot helsetilbud.For meg har det også vært en nyttig påminnelse om hvor innovative folk kan være når motivasjonen er tilstede, f.eks fortalte de ett sted hvor det var vansker med å holde vaksinen nedkjølt, at de gravde den ned i jorda!

Eksotisk ,-og mindre eksotisk
Av medisinske eksotika har vi en anthraxepidemi med 14 tilfeller, det er ogsaa noe som heter sibirske sår. Begge tilstander forstår jeg er sesongmessige og har sammenheng med dyrehold.
Mindre eksotisk og mer problematisk er det at svaert mange av de nedbrente husene er bygget med materialer av asbest,- her er ingen forskriftyer mot det. Ifølge WHOs nødhjelpsprosedyrer bør disse overrisles med vann for å hindre fibrene i å fly omkring, men i 40 grader + er det vanskelig å få til. Ikke er det storre forståelse for denslags heller...

Daniel Natås har gjort meg oppmerksom på at Astrid Meland har skrevet om dette i Dagbladet nylig:
http://www.dagbladet.no/2010/08/17/magasinet/ol/russland/folkemord/historie/12473543/

Kjempeflott ! Stor takk til Daniel,- og til Astrid Meland. Det er slike journalister verden trenger hvis den skal unngå at alle mennesker må ha sin egen blogg !

OL i Sochi er det helt ok ?

Vinterolympiaden i 2014 er lagt til ferie- og badebyen Sochi ved Svartehavet.
Året 2014 sammenfaller med 150 årsmarkeringen av tsjerkessernes nederlag i 1864. Med det ottomanske imperiets fall beseiret Russland Kaukasus og et stort antall av det tsjerkessiske fjellfolket døde i denne kolonialiseringskrigen. I det som var det første moderne folkemord på europeisk jord – 50 år før folkemordet på armenerne- døde anslagsvis så mange som 300 000 av sult, vold og sykdom da Russland drev dem ut fra fjellområdene i Nord-Kaukasus og på sjøen. Mange døde under transporten over Svartehavet i overfylte småbåter, eller under elendige forhold i flyktningeleire i Tyrkia. Et anslag vil ha det til at så mange som halvparten av den tsjerkessiske befolkningen på 2 millioner døde.
Sochi varden siste hovedstad i det uavhengige Tsjerkessia (1861-1864) og skueplassen for krigens siste kamper og fra havna her ble 90 % av befolkningen deportert eller flyktet sjøveien over til Tyrkia. Sochi er derfor blitt et symbol for det tsjerkessiske hjemland. Navnet Sochi er forbundet med den tsjerkessiske etniske gruppen shache som bodde der fram til 1864.
I dag bor ca 700 000 tsjerkessere i Russland, splittet opp i en rekke grupper med ulike etniske betegnelser, slik som kabardinere, adygeere, tsjerkessere og shapsuger. Som en konsekvens av Stalins etno-territorielle splittelse, bebor de nå hovedsaklig Nord- Kaukasusrepublikkene Kabardino-Balkaria, Adygea og Karatsjajevo-Tsjerkessia. Et mindre antall finner en i Krasnodar og Stavropol- regionen og i Nord-Ossetia.
Det hører med til historien at tsjerkesserne, på samme måte som de øvrige kaukasiske fjellfolkene, tsjetsjenerne og ingusheterne, ble tvangsforflyttet til Sentralasia under Stalin. Også den operasjonen medførte store tap av menneskeliv og fryktelige lidelser for de overlevende. I dag bor 90 % av tsjerkesserne utafor Russland, hovedsakelig i det tidligere ottomanske rike, i Tyrkia, Syria og Jordan som en direkte følge av hendelsene i 1864.
Om valget av tidspunkt for OL i Sochi bare er en tilfeldig skjebnens ironi og ikke valgt med hensikt, er det i alle fall utilgivelig ufølsomt. Og det er bare historisk uvitenhet som kan forklare at verden – og alle vintersportselskende nordmenn, synes det er helt ok å bistå russerne i jubileumsfeiringa.
Forut for IOC’s avgjørelse om å legge de olympiske vinterlekene til Sochi i 2014, protesterte en rekke tsjerkessiske diasporaorganisasjoner. ”Den olympiske ild kan ikke skinne over en enorm kirkegård. Den olympiske ånd kan ikke samsvare med folkemordets ånd. Og vi er sikre på at ingen olympisk utøver vil føle seg vel med å se lekene omdannet til et helvete for et lokalt folkeslag.” Men IOC ignorerte protestene.
Naturlig nok går splittelsen i synet på OL i Sochi hovedsaklig mellom tsjerkessere som fortsatt bor i Nord-Kaukasus og de som befinner seg i eksil. De mest innbitte motstanderne finner man på nettstedet www.nosochi2014.com
Mange tsjerkessere ser likevel OL som en mulighet til å presse Russland til å anerkjenne folkemordet, gi tsjerkessere i eksil mulighet for retur og forene alle tidligere tsjerkessiske områder innafor ett føderalt distrikt og ikke minst; stanse historieforfalskningen. Andre igjen er motstandere av lekene fordi de vil finne sted på et etnisk renset område og vil forstyrre tsjerkessernes gravsteder.
Som om ikke dette skulle være nok, er det en rekke tilleggsmomenter som kanskje burde bekymre IOC, slik som den eskalerende volden som brer seg i stadig flere av de Nord-kaukasiske republikkene- med tilnærmet daglige angrep i Ingushetia, Dagestan og Tsjetsjenia - og etterhvert i økende grad også fra de tsjerkessisk områdene. Og vi kan jo bare minne om at Sochi kun ligger 30 km fra Abkhasia, som Russland ”frigjorde” fra Georgia i forfjor.
I mars i år ble det avholdt en større internasjonal konferanse om Tsjerkessias historie med spesiell vekt på spørsmålet om folkerettens definisjon av folkemord var oppfylt. At konferansen ble avholdt i Georgia har naturligvis heller ikke bidratt til å dempe nervøsiteten blant OL-planleggerne i Kreml som overhodet ikke vil etterkomme noen av tsjerkessernes krav.
Ifølge Natpress (gjengitt i Eurasia Daily Monitor for 18.mai i år) har det forekommet ni voldelige angrep inkludert mord, på tsjerkessiske ledere siden november i fjor. Tsjerkessiske aktivister frykter nå for at Moskva med hensikt forsøker å hisse til inter-etniske spenninger som ledd i en plan for å gripe inn militært og få renset ut det tsjerkessiske elementet fra Karatsjajevo-Tsjerkessia og slik få en tsjerkesser-fri sone omkring Sochi.
Ikke minst den svake vestlige mediedekning fra dette området, gjør slike manøvre mulig.
Tsjerkesserne ønsker at OL i Sochi i det minste, brukes til å fokusere på deres historie. De ønsker en unnskyldning fra offisielt russisk hold for de kollektive lidelser de har vært påført via folkemord og tvangsflytting, og de ønsker seg en redeligere historieframstilling. Det burde være et rimelig krav til de som skal rapportere fra OL i Sochi at de setter søkelys på denne bakgrunnen for lekene.
Som obligatorisk lesning for sportsjournalistene anbefales journalisten Oliver Bulloughs nylig utgitte Let our fame be great. Journeys among the defiant people of the Caucasus (Allen Lane. Penguin Books 2010).